Mor Signe og Dotten Hakkihälinen tar seg ei pause. Det finnes pauser, og det finnes velfortjente pauser. For Dottens vedkommende kan jeg ikke påstå at dette hører til kategorien velfortjent pause siden hverdagen for hans del stort sett består av å prøve å få til en så god liggestilling som mulig, og det kan neppe sies å være særlig hardt arbeid.

Dotten Hakkihälinen er et matvrak, og har tydeligvis fått med seg at når barnebarna plasseres i denne stolen, så vanker det mat. Her sitter matvraket og gjør seg lekker i håp om at det samme gjelder for ham. Dotten Hakkihälinen er sønnen jeg aldri fikk, mine døtre kaller ham til og med for "Litj-bror". Det vil si at han dermed er onkelen til barnebarna våre, selv om han egentlig er tante! Nå fikk du noe å tenke på! Hahaha! Men det har seg bare slik at Dotten er kastrert, så han blir på en måte både onkel og tante Dotten på en gang, uten å være verken det ene eller det andre - egentlig! Forvirret? Ja, det kan jeg godt forstå!

Middagskvil? Jo, for et par av oss, men noen (dvs jeg) "må" holde ut å ha en selskapelig, hyggelig anlagt, varm og durende hankatt omtrent oppå hodet. Jeg har funnet ut at det går an å kvile med øynene åpne også, man trenger verken å dure som en katt eller SNORKE som en mann for å koble ut litt!