Jeg hadde over 20 små vannmeloner på gang, men ikke på langt nær alle ble modne. Jeg vet ikke hva som kjennetegner en moden vannmelon, så det var flere jeg tok inn og skar opp som ikke hadde rukket å bli ferdige. De smakte søtt og godt likevel, men de var helt hvite inni. Dette var den siste jeg tok inn, og den er så godt som ferdig - i september måned, faktisk. Dette tok jammen lang tid!

Jeg har gledet meg over det varierte insektlivet i kjøkkenhagen, bier, blomsterfluer, humler og sommerfugler i skjønn forening. For en idyll! Jeg kjenner ikke noe særlig til de forskjellige sommerfugl-artene, jeg gjenkjenner vel egentlig bare neslesommerfuglen. I sommer har jeg også sett noen fine hvite som har seilt litt rundt omkring. Dette syns jeg var hyggelig, besøket varmet et økologisk, "mangfoldselskende" hjerte. For en naivitet og ignoranse! Dette flagrende spøkelset, fant jeg ut etter å ha googlet, var egentlig ikke særlig hyggelig i det hele tatt, dette var jo for pokker kålsommerfugl, og de har i alle fall hatt det hyggelig. Alt for hyggelig! Da jeg tok en gløtt nedover den nedprioriterte og forsmådde kålrotraden i kveld, fikk jeg se hvor hyggelig de hadde hatt det! Kålrot, rosenkål og hodekål var nærmest dekket av glupske larver. Nå blir det innkjøp av Pyretriner, Glysofater, DDT og jeg vet ikke hva! ....Evt, ved nærmere ettertanke, kan man gi bængen. Jeg tror kanskje jeg velger det.

Teamwork. Troppen holder seg samlet, ser jeg. Jobben med å spise opp avlinga blir sikkert mer effektiv når det blir gjort systematisk og i ordnede former. Ja, elendige larver, dere får bare nyte! Neste år blir det hårda bud, ingen bønn og heller ingen kjære mor, da kommer det ikke til å bli en eneste kålplante her på gården!

Noen snakker om perleporten til sitt himmelrike, jeg snakker om pileporten til mitt. Jeg har jo noe pil som står i en krok av jordet og vansmekter - man kan jo aldri vite, plutselig kan det jo skje at man får tid til å flette noe! Men i fjor hadde jeg altså tid til å begynne på en port, foreløpig er den for spinkel til å stå uten støtte fra staurene, og den er vel heller ikke lang nok til at den kan møtes i bue i toppen. Men det kommer seg! Det kommer opp noe ugress mellom steinene ser jeg, jeg fikk et tips om at kokende vann er effektivt mot ugress, så jeg skal jammen teste det - en vakker dag. Og en vakker dag skal du se at jeg kan slå gresset på utsiden av kjøkkenhagen også. Men det er ikke sikkert det blir i år.

Kålrot, hodekål og rosenkål har fått stemoderlig behandling i år. Jeg har nesten ikke luket og nesten ikke vannet. Hadde det kommet angrep av kålfluelarver, så hadde de antagelig bare kunnet forsyne seg. Men det har ikke kommet noen! Det er helt utrolig hvor stor forskjell det er fra år til år.

vepsen var den første tørste besøkende til det nyanlagte vannhullet. Vi stod klar med kamera og mikrofon og ville ha en liten kommentar, men han "stakk" før vi fikk sukk for oss. .

Bak vannposten har vi anlagt et nytt vannhull for insektene. Sånn rent estetisk er dette neppe noen perle, men så lenge det fungerer for dem det er tiltenkt, så fungerer det for meg også. Må ha oppi noen steiner til å stå på så de ikke sklir uti og drukner, jeg har nemlig ikke ansatt noen badevakter.

Siste hånd legges i disse dager på verket "Ingrids plass". Her har designeren selv tatt seg ei pause på egen plass.

Innhøsting av broccoli er i gang. Nå blir det masse god mat med sesongens grønnsaker. Rødbetene er forresten allerede høstet og syltet. Ny oppskrift i år, har ikke smakt ennå, så det blir spennende. Den fra i fjor ble litt i sureste laget for meg, nå prøvde jeg meg på den jeg fant i Matprat.

Det er ikke nødvendig å fjerne planten når man har høstet inn broccoli-hodet, det kommer faktisk nye skudd ved siden av.

Joda, den har blitt litt større siden forrige bilde.

Vannmelon er nytt av året. Denne er nok litt for liten ennå, men den smaker helt sikkert vannmelon likevel. Det er ikke størrelsen det kommer an på!

Dette bildet tok jeg den 10. juni. Da var det 4 uker siden det hadde regnet sist. Natt til den 11. juni ble det meldt regn, så jeg trakk av alle duker slik at plantene kunne få seg ei skikkelig rotbløyte. Den natta lå jeg og ventet på regnet, og det var jo noe nytt, det har jeg aldri gjort før. Å vente på regnet, altså.

Heldigvis har rødbetene kommet seg etter rådyrangrepet.

Jadda - der er vi igang! Jeg trodde kanskje at rådyrene ikke var av den sorten skadedyr jeg trengte å frykte. Nå skulle man kanskje tro at de fant nok mat i skogen. Den gang ei. Dette rådyret var litt selektiv i dag, den spiste kun rødbeter. Men! I morgen kan det godt være noe annet som står på menyen, det er søren meg ikke godt å vite. Jeg tror jeg må lære Dotten Hakkihälinen å bjeffe og skremme rådyr, den puddingen kunne hatt godt av å jobbe litt for maten. Det eneste han gjør nå er jo å sitte foran kjøleskapet og mjaue og mase. Makan til fyr.

Jeg dekket jorda i pallekarmene og noen av bedene med halm i fjor høst, det fungerer kjempebra mot ugress. Jeg lar det bare ligge, det gjør også at jorda ikke tørker ut så fort i dette fantastiske sommerværet.

Nå er det kjøkkenhage som gjelder fremover.
Det dukker opp igjen noen gamle kjenninger i den bittelille urtehagen midt på bildet, ser jeg. I pallekarmene blir det dyrket ymse rotgrønnsaker, jeg har....ja - hva er det jeg ikke har. Vi får se hva som kommer opp, tenker jeg.
Kålrot, hodekål og rosenkål er satt nedenfor jordbæra til høyre. Helt nederst står maisen og gremmes, det var da et dumt sted å sette den, egentlig. Trærne skygger jo alt for mye, så enten må jeg hugge trærne, eller flytte maisen. Jeg vet sannelig ikke hva jeg velger. Den må jeg nok tenke litt på.
Poteter i fleng er satt til venstre - og på et annet sted enn de var i fjor, og i forfjor og året før det igjen. Det er viktig - aldri samme grønnsak på samme sted år etter år.